Livet som student er mildt sagt innholdsrikt for tida. Alt man lærer som man ikke kunne før!
I går fikk jeg tilbakemelding på årets første oppgave, godkjent sto det. Det ble jeg naturligvis glad for. Men det jeg la spesielt merke til, var at det sto at jeg mestrer blogg-sjangeren.
Og som den norsklæreren jeg er, så svulmet hjertet av stolthet. I ettertid har jeg tenkt på at da det handlet om blogg i norskboka, så lot vi som om det ikke sto der og gikk videre på et tryggere tema. Det skjer ikke neste gang! Heretter skal det blogges!
onsdag 4. februar 2009
søndag 1. februar 2009
Medieutviklng
Da jeg leste Vettenrantas artikkel ”Mot mediedysleksiens tidsalder?”, festet jeg meg ved setningen ”Læreren er selv internalisert i den mediekulturen han eller hun er oppvokst i. (Vettenranta s. 20) Og da faller jeg i tanker om utviklingen av medieverdenen, fra min barndom med en radio på kjøkkenhylla til en eksplosjon av forskjellige medier vi kan underholde oss med i dag.
Takket være denne utviklingen, er det mulig å delta på et studium som er 100 % nettbasert, og faktisk føle klassetilhørighet. Det til tross for at vi sitter alene ved hver vår PC. Vi har flere kanaler for kommunikasjon, og det visuelle vi har i skrivende stund er bilder vi legger til på MSN, blogg eller nettside. Likevel føler vi at vi godt kjent, og venner. Denne erfaringen er også en del av våre unges hverdag. For noen en del av hverdagen, mens for andre opptar den det meste av tida.
Dagens unge vil underholdes, og underholdning finner de i rikt monn gjennom alle tilgjengelige medium. Vettenranta peker også på det i sin artikkel, der hun viser motsetningene mellom skolekulturen og mediekulturen. Hun skriver at ”Skolekulturen satser på den tilfredsstillelsen som oppstår gjennom en bevisst, rasjonell handling som krever innsats, mens mediekulturen tilbyr tilfredsstillelse på andre områder: det ubevisste, det sensuelle og det kroppslige”. (Vettenranta s. 28).
Jeg har fått være med på alt som har skjedd i medieutviklingen, slik føles det i alle fall. Radioen på kjøkkenhylla fikk selskap av et svart-hvitt fjernsynsapparat, som senere ble bytta ut med et fargefjernsyn. Kassettspilleren og grammofonen ble bytta bort til fordel for CD-spiller, og deretter kom det en datamaskin i hus. Til å begynne med hadde datamaskinen internett-tilgang gjennom en vanlig telefonlinje, også den måtte vike, til fordel for bredbånd. Så på den måten er jeg, slik Vettenranta sier, internalisert i dagens mediekultur. Derfor burde jeg ha et godt grunnlag for å bruke mine kunnskaper og erfaringer i mitt daglige virke som lærer. Jeg må nok innrømme at jeg nok ikke har hatt grunnlag nok før jeg begynte som IT-student. En grunn er at selv om man tror man henger med, så gjør man det likevel ikke. Det er mye man ikke tenker over før man blir bevisstgjort i en eller annen sammenheng.
Jeg tenker at vår utfordring blir å finne ut hvordan vi kan bruke vår nye erfaring for at skolekulturen skal bli mer i tråd med mediekulturen, uten at det går utover de verdiene skolen har. Finner vi gode løsninger, vil vi forhåpentligvis gjøre skolen mer spennende enn det den kan virke som i dag. For vi har uten tvil sterk konkurranse i mediene, og det vil kreve målbevisst arbeid å møte den konkurransen.
Mye er sagt og skrevet om farene ved all påvirkningen de unge møter, men også om mulighetene teknologien har. Vi som er lærere og skal bidra til at vår unge blir ”gangs menneske”, må se på mulighetene den gir oss. I tillegg må vi være bevisst farene som ligger i uvettig omgang med det som er tilgjengelig på internett. Vi som er voksne er i stand til å sortere hva som er virkelighet, noe de unge trenger veiledning i. For skolen er det en utfordring å lære elevene etikk og moral gjennom mediebruken, og til å utøve kildekritikk. Samtidig skal de lære seg hvilket nyttig redskap det er i mange sammenhenger.
Utviklingen stopper ikke her. Skal vi greie å henge med, trenger vi engasjerte lærere som følger med på det som skjer i medieverdenen, og som er villig til å jobbe for at gapet mellom skolekulturen og mediekulturen blir mindre. Uten at det går utover kvaliteten i skolen. Greier vi å nå det målet, er skolen også i utvikling. Noe jeg faktisk tror at vi alt er i gang med.
Litteratur:
Vettenranta, Soilikki (red), Mediedanning og mediepedagogikk, kapittel 1, 1. opplag, Oslo, Gyldendal, 2007
Takket være denne utviklingen, er det mulig å delta på et studium som er 100 % nettbasert, og faktisk føle klassetilhørighet. Det til tross for at vi sitter alene ved hver vår PC. Vi har flere kanaler for kommunikasjon, og det visuelle vi har i skrivende stund er bilder vi legger til på MSN, blogg eller nettside. Likevel føler vi at vi godt kjent, og venner. Denne erfaringen er også en del av våre unges hverdag. For noen en del av hverdagen, mens for andre opptar den det meste av tida.
Dagens unge vil underholdes, og underholdning finner de i rikt monn gjennom alle tilgjengelige medium. Vettenranta peker også på det i sin artikkel, der hun viser motsetningene mellom skolekulturen og mediekulturen. Hun skriver at ”Skolekulturen satser på den tilfredsstillelsen som oppstår gjennom en bevisst, rasjonell handling som krever innsats, mens mediekulturen tilbyr tilfredsstillelse på andre områder: det ubevisste, det sensuelle og det kroppslige”. (Vettenranta s. 28).
Jeg har fått være med på alt som har skjedd i medieutviklingen, slik føles det i alle fall. Radioen på kjøkkenhylla fikk selskap av et svart-hvitt fjernsynsapparat, som senere ble bytta ut med et fargefjernsyn. Kassettspilleren og grammofonen ble bytta bort til fordel for CD-spiller, og deretter kom det en datamaskin i hus. Til å begynne med hadde datamaskinen internett-tilgang gjennom en vanlig telefonlinje, også den måtte vike, til fordel for bredbånd. Så på den måten er jeg, slik Vettenranta sier, internalisert i dagens mediekultur. Derfor burde jeg ha et godt grunnlag for å bruke mine kunnskaper og erfaringer i mitt daglige virke som lærer. Jeg må nok innrømme at jeg nok ikke har hatt grunnlag nok før jeg begynte som IT-student. En grunn er at selv om man tror man henger med, så gjør man det likevel ikke. Det er mye man ikke tenker over før man blir bevisstgjort i en eller annen sammenheng.
Jeg tenker at vår utfordring blir å finne ut hvordan vi kan bruke vår nye erfaring for at skolekulturen skal bli mer i tråd med mediekulturen, uten at det går utover de verdiene skolen har. Finner vi gode løsninger, vil vi forhåpentligvis gjøre skolen mer spennende enn det den kan virke som i dag. For vi har uten tvil sterk konkurranse i mediene, og det vil kreve målbevisst arbeid å møte den konkurransen.
Mye er sagt og skrevet om farene ved all påvirkningen de unge møter, men også om mulighetene teknologien har. Vi som er lærere og skal bidra til at vår unge blir ”gangs menneske”, må se på mulighetene den gir oss. I tillegg må vi være bevisst farene som ligger i uvettig omgang med det som er tilgjengelig på internett. Vi som er voksne er i stand til å sortere hva som er virkelighet, noe de unge trenger veiledning i. For skolen er det en utfordring å lære elevene etikk og moral gjennom mediebruken, og til å utøve kildekritikk. Samtidig skal de lære seg hvilket nyttig redskap det er i mange sammenhenger.
Utviklingen stopper ikke her. Skal vi greie å henge med, trenger vi engasjerte lærere som følger med på det som skjer i medieverdenen, og som er villig til å jobbe for at gapet mellom skolekulturen og mediekulturen blir mindre. Uten at det går utover kvaliteten i skolen. Greier vi å nå det målet, er skolen også i utvikling. Noe jeg faktisk tror at vi alt er i gang med.
Litteratur:
Vettenranta, Soilikki (red), Mediedanning og mediepedagogikk, kapittel 1, 1. opplag, Oslo, Gyldendal, 2007
Abonner på:
Innlegg (Atom)